(After the gold rush, Neil Young)
I dreamed I saw the silver spaceships lying
In the yellow haze of the sun
There were children crying and colors flying
All around the chosen ones
All in a dream, all in a dream
The loading had begun
Flyin' mother nature's silver seed
To a new home in the sun
Flyin' mother nature's silver seed
To a new home
Look at Mother Nature on the run / in the 21st century
Look at Mother Nature on the run / in the 21st century
WORKS
Ladder on ice
Photographie
Hahnemühle 305g PhotoRag
100X150cm
Edition: 5 + 2AP
Standing in ice
Photographie
Hahnemühle 305g PhotoRag
100X150cm
Edition: 5 + 2AP
No Footprints
Photographie
Hahnemühle 305g PhotoRag
100X150cm
Edition: 5 + 2AP
Ladder in ice
Photographie
Hahnemühle 305g PhotoRag
100X150cm
Edition: 5 + 2AP
Green Area #48 (2024)
Installation, 48 Jerry cans
Coal Wagon (2024)
Live performance and installation.
One tonn of coal from mine no.7, Longyearbyen, Svalbard,
and a shopping cart
Timeline II
Video 03:23
Flare II
Photographie
Hahnemühle 305g PhotoRag
100X150cm
Edition: 5 + 2AP
Habitat
Video 01:34
How to build a glacier
Photographie
Hahnemühle 305g PhotoRag
100X67cm
Edition: 7 + 2AP
The Boat # 1-5
Photographie
Hahnemühle 305g PhotoRag
100X67cm
Edition: 7 + 2AP
The Boat
Video 05:58
Jerry´s Horny #10
Sculpture made from ten red Jerry cans and a wooden Euro pallet
Ascending
Man Standing
Hope
Timeline
Red Drum
Photopolymer prints
45x80cm
Editions: 7+2AP
Red Drum
Video 02:55
Flare I
Video 01:48
Stein Henningsens påminnelser
Miljøkrisen vi befinner oss i kan lett føre til handlingslammelse, siden vi tenker
at én persons handlinger og holdninger ikke vil ha noe å si for det store bildet.
Vi kunne kalle denne holdningen vår for opplyst, kynisk fornuft, for å bruke et
uttrykk fra den tyske filosofen Peter Sloterdijk. Misforholdet mellom
erkjennelse og handling er påtagelig, mener han, for selv om vi godt vet hvordan
vi må forandre våre liv for å gjøre noe med den akutte situasjonen foretar de
fleste av oss lite annet enn å kildesortere. Som Sloterdijk påpeker baserte det
gamle opplysningsidealet seg på at tenkning og korrekt informasjon ville føre til
handling, men dette er en saga blott. Samme hvor mye vi vet om urettferdighet
eller ødeleggelsen av grunnlaget for vår eksistens munner ikke dette ut i et ønske
om forandring eller solidaritet, men ofte likegyldighet, hevder han.
Situasjonen har ikke forbedret seg siden Sloterdijk formulerte sine teser i
Kritikk av den kyniske fornuft på åttitallet – tvertimot har sannhet, innsikt og
vilje til rettferdighet for natur og mennesker fått seg en ytterligere knekk på
2000-tallet, hvor alternative fakta, post-sannhet og konspirasjonsteorier florerer.
Det er nærliggende å tenke at denne situasjonen har gjort enkle og klare
sannheter som at vi destruerer kloden vi bor på diffuse og mindre tilgjengelige.
Hva løsningen på en slik skjebne skal være er ikke lett å si, men en mulighet er å
vekke oss fra slummeren igjen gjennom bilder og fortellinger som avdekker
konflikten mellom ideal og virkelighet.
Stein Henningsens kunstnerskap byr på en lang rekke slike
oppvekkelsesforsøk, hvor nettopp brytningen mellom innsikt og apati
reformuleres på uventede måter. I 2009 rullet han inn en isblokk i gallerirommet
på i New York, men blokken var fullstendig dekket med dollarsedler. Slik viste
han på uvant vis hvordan vi vanligvis ikke bare setter pengeverdier foran
naturen, men hvordan vi, med denne optikken, ikke er i stand til å oppdage
naturen i det hele tatt. Senere, i oppfølgende performancer, lenker han seg fast til
isen, som for å fortelle at vår alle ve og vel uvegerlig er betinget av naturens
helse. I andre sammenhenger tvinger Henningsens performance oss til å vie
naturen oppmerksomhet, som i Meltdown (2009) ved Kunstbanken i Hamar,
hvor han fyrte opp noen vedkubber under nok en isblokk og ventet til det hele
var blitt til vann.
Modernitetens herskerforhold til natur som ressurser eller gjenstand for noe
vakkert eller helsebringende utenfor oss, har lenge vært den dominerende
synsvinkelen, men Henningsen senker seg ned i elementene, underkaster seg
naturen. Han er ikke adskilt fra dens voldsomme krefter, som Caspar David
Fredrichs Munken ved havet (1808-1810), hvor en ensom tenker står foran det
sublime havet, men beskyttet fra de opprørte bølgene i sin kontemplative positur
på landjorden. Henningsen skiller seg også fra andre i performance-tradisjonen,
som John Long, som i sine performancer legger bak seg store avstander i sin
ferd gjennom naturen og viser frem sine bevegelser som en liten fortelling eller
et dikt.
Henningsen forsøker å gjenetablere en direkte forbindelse til naturen og
dens prosesser, han fremstår gjennom kampen mot elementene, som i MAN
STANDING, SVALBARD (2013), hvor han står i en snøstorm til han ikke
orker mer, eller i HABITAT (2021), hvor han vandrer naken ut i snøen foran en
isbre. Han artikulerer det faktum at det brenner i forhold til naturen, bokstavelig
talt, i verk som THE BOAT (2021), hvor han ror ut i den arktiske sjøen i en båt
med et levende bål i baugen. Eller som i TIMELINE II (2021), hvor han holder
en planke hvor ilden spiser seg gjennom en timeline fra den ene enden av
planken til den andre, mens han holder den, plassert ute på et høyt fjell i
villmarken på Svalbard.
Det er noe sjarmerende og utilslørt i Henningsens omgang med is, ild og andre
naturelementer, for han forsøker ikke å opphøye seg selv eller skape vakre
tablåer av sine performancer, men gjenetablere situasjon hvor vi kan koble oss
på miljøet vi alle er så avhengig av direkte. I stedet for å formidle sublime
erfaringer vi kan betrakte på avstand, immune fra naturen som portretteres, er vi
her vitne til individets eksponering for og interaksjon med vær, vind, is og ild.
Som i David Fredrichs malerier blir han riktignok en stedfortreder for oss, men
til forskjell fra den tyske romantikeren er Henningsens verker medier for enkle
og viktige sannheter, ikke intellektualiserte betraktninger hvor vi fjerne oss fra
grunnleggende innsikter i hva det vil si å være menneske.
Det er likevel ikke mennesket som sådan som er det essensielle i disse
verkene, men prosessene Henningsen integreres i: isen som smelter, ilden som
brenner, vinden som blåser, snøen som vandres gjennom. Det er dette han ber
oss vise oppmerksomhet og erfare gjennom sin kunst, og det er gjennom disse
tidsløpene vi kanskje kan få tilgang til en erfaring som ikke lenger er kynisk og
likegyldig, men i tråd med helheten vi alle uvegerlig er en del av. Det er disse
prosessene, disse elementære bestanddelene av det som finnes, og som er mye
større og eldre enn oss, Henningsen viser frem og måler ut med sin egen kropp
som målestokk.
På denne måten forankrer han oss, eller kanskje vi kunne si minner oss
på, vår plass i naturen – og at vår måte å leve på er helt ute av takt med
virkelighetens rytmer. Vi er en liten prikk i naturhistoriens enorme
utviklingslinjer, som må erkjenne vår plass i den store helheten for å kunne leve
videre med både snø, is, ild, vann og alle de andre livsformene som lever med
oss på denne planeten.
– Kjetil Røed